Når dere faster... (Matt. 6, 16-18)

Vi er på vei inn i det vi kaller fastetiden - perioden fra askeonsdag til og med påskeaften. Det blir 40 dager, ettersom søndagene ikke regnes som fastedager. Forbildet for fastetiden er spesielt Jesu kamp og fristelse i ørkenen, men også Israels 40-årige vandring i ødemarken. Slik ble fasten i sin opprinnelse en tid for å minnes og etterfølge Jesu kamp mot fristelsen og den onde frister. Fasten var frivillig avholdenhet fra ytre ting som i og for seg var ansett som lovlige, for å vie tid og oppmerksomhet på det åndelige området. Fasten var en tid som sto i botens tegn. Askeonsdag, som innleder fasten, har fått navn etter den gammeltestamentlige skikk å kle seg i sekk og aske. Dette skulle være et synlig tegn på hjertets indre omvendelse og bot, og at vår rettferdighet for Gud kun er å regne som aske. Fastetiden ble også en forberedelsestid for påsken, som en botens og bedrøvelsens tid før påskedagens og oppstandelsens glede (jfr Joh 16,20 og Mat 9, 14-15). Det å betrakte Jesu lidelse ble hovedinnholdet i siste del av fastetiden (pasjonstiden). I den første kristne kirke var det også vanlig å døpe de som kom til omvendelse påskedagen. Fasten ble for dem en forberedelsestid for dåpen, med opplæring i den kristne tro. Gjennom den katolske tid utartet synet på fasten. En del utøvde fasten så strengt at de pådro seg sykdom og lidelser ved overdreven selvpining. Å faste ble endog regnet som en botsøvelse som kunne gjøre fyldest for synder. De lutherske fedre tok oppgjør med disse vrange oppfatninger og mange menneskebud (se til eks Augustana art 26). Å faste for å gjøre seg fortjeneste hos Gud er å gjøre fasten til avguderi. Det kan være verdt å merke seg at de ikke forkastet fasten i seg selv. Sann faste kan være nyttig når det tjener den hensikt å temme kjødet og fremme Åndens frukter. Men fasten må skje frivillig, og uten tanke om at det skal være en god gjerning eller en gudsdyrkelse. Slik holdt de tross den katolske misbruk fast ved en del fasteskikker, og langt opp mot vår tid var det ikke uvanlig å faste f.eks før en gikk til Herrens bord. I den lutherske kirke er likevel fasten som ytre skikk kommet mer i bakgrunnen. Det har dels sammenheng med at den ble levd ut i praksis i den pietistiske tradisjon som har fulgt lutherdommen. Avhold og måtehold i mat og drikke og andre materielle ting ble en livsholdning som ikke trengte å forsterkes med egne fastetider. Dels kan man også si at fasten ble innlemmet i læren om boten. Det å binde kjødet ved legemlig tukt er noe man alltid skal gjøre, og ikke bare på noen få og fastsatte dager. Slik har lutherske kristne levd ut fasten i dagliglivet selv om det ikke har vært forbundet med spesielle skikker eller tider. Etter denne innledning er det nærliggende å spørre: Har fastetiden noen betydning for oss? Trenger vi den, eller hva skal vi tenke om den? Til det er det først å si at det å faste må være en fri sak i den forstand at det aldri må skje under menneskebud og tvang. Heller ikke skal vi faste for å oppnå noe i forhold til Gud. Da er vi inne i det fariseiske og papistiske spor. På den annen side er det slik at en fri sak ikke er det samme som en unødvendig eller unyttig sak. Slik tenkte ikke reformatorene. De tenkte - slik vi har nevnt - at rett faste kan være nyttig og at den sanne faste endog har Guds egen befaling. For oss som lever i en tid med stor materiell overflod kan det være grunn til å tenke over dette. De gamle spurte seg selv om de materielle ting: ”Har jeg behov for dette?” Hvis ikke lot de det gjerne være. I dag er spørsmålet heller: ”Har jeg lyst på dette?”. Har jeg lyst på det ser jeg ingen grunn til å la være (såfremt jeg ellers har råd). Slik tenker kanskje også mange kristne, spesielt i forhold til de ting som ikke er synd i seg selv. Om dette kan vi anvende Paulus’ ord: Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg (1 Kor 6, 12). Det kan være nødvendig å stanse for dette: Veier du dine valg opp mot det som gagner? Et annet sted bruker Paulus bildet av en idrettsmann. Han avstår fra alt det som kan hindre ham i å nå målet (seierskransen), selv om det også er lovlige ting. Dette kjenner vi også fra vår egen tid. På samme måte skulle de kristne ha målet (den uforgjengelige krans) for øye og avstå frivillig fra alt det som kan bli til hinder for dette. Vi skulle løpe som Paulus sier, i det vi undertvinger vårt legeme og holder det i trelldom..(1 Kor 9,26). Dette skulle vi gjøre – ikke bare i fastetiden – men alltid. Kanskje trenger vi på en særlig måte en tid hvor vi tar et opphold fra det materielle jag, og tenker over vårt liv og vilkår i denne verden? Slik de første kristne brukte fastetiden. De levde i hedenskapets verden hvor alt var tillatt, og på mange måter nærmere vår tids tankegang enn de senere tider. De speilet seg selv i historien om Jesu fristelser og kamp i ørkenen. Er du og jeg en Jesu etterfølger i kampen mot Djevelen og de mange ulike fristelser? Er vårt liv et liv i forsakelse og tro? Fikk vi tid til selvransakelse og ettertanke om dette ville vi ganske sikkert erfare hva Skriften sier: Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden (Hebr 12.4). Kanskje måtte vi med smerte erkjenne at vi er dårlige disipler, og at vi trenger til omvendelse og bot. At vi i sannhet trenger å kles i sekk og aske. De første kristne brukte også siste del av fastetiden spesielt til å betrakte Jesu lidelse og hans gang til Golgata. Kanskje vi også trenger en særskilt tid til å betrakte hva det kostet den Herre Jesus å ta på seg våre synder, slik vi synger i en nyere salme: Se, vi går opp til Jerusalem, i hellige fastetider, og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn, i stedet for syndere lider. Dersom vi i Jesu lidelse får se hva som er syndens lønn, og hva Han måtte utstå som måtte betale denne til fulle, ville synden bli mer motbydelig. Da ville påskedagens og oppstandelsens glede også bli større for vårt hjerte. Og Jesus umistelig. I vår travelhet er det vanskelig å stanse for disse ting. Det blir lite tid til åndelige overveielser i det hele. Dersom det å faste i det ytre gir bedre anledning til selvransakelse og lesing av Guds ord, så ville en slik faste uten tvil være nyttig. Å faste trenger ikke bare å handle om mat. Det kan også omfatte andre ting som binder vår tid - som aviser, bøker, trening og fritidsaktiviteter, arbeid, sosialt samkvem og andre ting vi henger fast ved. Da kan det være sunt å la noe av dette ligge en periode, slik at det åndelige kan komme i første rekke. I så fall gjelder det hva Jesus sier i Matt 6, 16-18. Du skal ikke gjøre det for å vise deg for menneskene. Det var hva fariseerne og hyklerne gjorde. Du skal faste slik at omverden ikke legger merke til det. Slik bevarer du deg selv fra å søke ære hos mennesker og fra hykleriet. Gud som ser i det skjulte skal likevel velsigne den rette faste. I en mer overført betydning er hele vår vandring i denne verden en fastetid. Vårt vilkår her er kors og trengsel, kamp og strid. Vi er som Israels folk i ørkenen på vei mot målet. Men vi er ikke nådd frem til det forjettede land, det land som flyter av melk og honning. Vi er ikke nådd til oppstandelsens klare morgen. Når vi når dit er fastetiden slutt. Den som strider og kjemper seg gjennom verdens fastetid skal en gang få sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Lammets bryllup. Hva blir det sødt å smake hva huset der formår, synger Brorson i en salme (Vekterropet nr 196). Gud gi at jeg og du må være blant dem som får oppleve saligheten hjemme hos Gud når denne fastetid er endt. Amen.