| Ma | Ti | On | To | Fr | |||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
44 | 1 | 2 | 3 | ||||
45 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 |
46 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 |
47 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 |
48 | 25 | 26 | 27 | 28 | 29 | 30 |
Begravelse Andreas Esbensen 03.10.2008
Fredag 3. oktober 2008 ble Andreas Esbensen stedt til hvile i Vadsø. I fint høstvær var familie, venner og bekjente fra både Vadsø, Troms og andre steder av landet samlet for å følge vår kjære lærer og predikant til graven.
Begravelsen fant sted i Vadsø kirke kl 11 på formiddagen, og forrettende prest var Jan Sommerset. Salmen ”Den store hvide Flok” ble sunget av Asbjørn Stock til innledning. Dernest fulgte salmen ”Jeg veed mig en Søvn i Jesu Navn”. Sommerset meddelte minneordene om Esbensen, og la på krans fra familien. Sigmund Eriksen la på krans fra Den Luthersk Læstadianske Menighet. Han fremhevet Esbensens store betydning i både lærdomsspørsmål og i det øvrige menighetslivet, og hilste med ord fra 2. Timoteusbrev 4,18 ”Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse”. Ordene på sløyfa ble også lest opp, og da med hilsen fra Hebreerbrevet 13,7 ”Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!” Eriksen nevnte at den beste måten å hedre Esbensens minne på, er å etterfølge hans tro, slik at også vi kan ha håp om herlighet og glede hos Gud. Videre la Eirik Sørensen på krans fra ungdomsarbeidet i Den Luthersk Læstadianske Menighet, og Tor-Åge Seipajärvi fra menigheten i Oslo. Det var i tillegg kranser fra de fleste lokale menigheter i Troms, og en av disse (Skjervøy menighet) ble lagt på av prest Sommerset. Før talen ble salmen ”Min største Hjertens Glæde Er meg ny Sommer blid” sunget, og etter talen ble ”Mit Hjerte sig fryder, at Jesus opstod” sunget.
Esbensens båre ble ført ut av kirken mens toner fra Largo av G.F. Händel lød fra orgelet. Kirkegården i Vadsø er i gangavstand fra kirka, og de fleste fulgte båren til kirkegården. De fire første versene av ”Der mange skal komme fra Øst og fra Vest” ble sunget før jordfestelsen, og de resterende vers fulgte etter jordfestelsen. I tillegg ble den finske sangen ”Ihana rauhan ranta Suloisen levon antaa” og ”Herrens Venner ingensinde Mødes skal for sidste Gang” sunget.
Etter begravelsen var det minnesamvær på menighetshuset. Minneord ble fremført av Alf Hansen (Lødingen), Odd Oppheim (Alta), Oddvar Kristiansen (Tromsø) og Øystein Pettersen (Kaldfjord). Alf Hansen mintes den omsorg Esbensen hadde også for de små lokalmenigheter, og utallige gode opplevelser han hadde med Esbensen. Odd Oppheim mintes i takknemmelighet alle kjøreturer som Esbensen og han har hatt fra Alta og til de ulike stevneplasser i Troms og Nordland, og all den kunnskap Esbensen delte hva angikk både teologi/Guds Ord, lokalhistorie, geografi m.v. Oddvar Kristiansen nevnte blant annet det ord Esbensen hadde sagt ved Nils Mikkelsens død, nemlig at den kunnskap som da forsvant var som når biblioteket i Alexandria ble brent. Vi tør slutte oss til Kristiansens ord, og si at nu er biblioteket atter nedbrent. Han nevnte også at folket vestfra først og fremst kjente Esbensen som predikant og sjelesørger, og ikke som kjøpmann. Øystein Pettersen fremhevet Esbensen som lærdomspredikanten, og fortalte om sitt første møte med Esbensen, som fant sted rundt 1960. Felles for alle minneordene var stor takknemmelig til Gud for det redskap Andreas Esbensen har vært for vår menighet. Han har gått foran i mange vanskelige spørsmål, og stått urokkelig fast på skriftens ord og vår kirkes bekjennelsesskrifter. Andreas Esbensen jr. sa også noen minneord om sin far og takket på vegne av familien de som hadde tatt turen til Vadsø i forbindelse med begravelsen. Han mintes noen ord fra sin far en kort stund før døden inntraff, nemlig ”takk, takk at også jeg fikk være med”. For Esbensen var det, som for oss andre, et under at også han skulle få være blant de lykkelige, de hvem evig liv og salighet tilhører. Hans Nic. Nilsen holdt til avslutning andakt, og snakket med utgangspunkt i Job 19, 25-27 "Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.” Nilsen snakket blant annet om de ulike vilkår vi mennesker kan være under, men at vi alltid må ha for oss at vår gjenløser Jesus Kristus lever og er å finne i sitt Ord. Minnesamværet ble avsluttet med salmen ”Mægtigste Kriste, Menighedens Herre”, Fader Vor og Velsignelsen.
En meget sentral skikkelse i vår menighet har nå fått lagt seg til hvile. Å synge ”Vi skal møtes, vi skal møtes, vi som her har Jesus kjær. Aldri skilles, aldri skilles, vi når Himlen nået er” på kirkegården og alle de andre Guds Ord som ble fremført, ga imidlertid håp om vi engang skal møtes igjen i den fullkomne fullkommenhet. Vi takker Gud for det han gjennom dette redskap av sin store nåde har vist sin menighet.Vi minnes i takknemmlighet de mange tiår Esbensen har vært iblant oss og den tjeneste som Ordets formidler han har utført i vår nordlige landsdel, og lyser fred over hans minne.
Begravelsen fant sted i Vadsø kirke kl 11 på formiddagen, og forrettende prest var Jan Sommerset. Salmen ”Den store hvide Flok” ble sunget av Asbjørn Stock til innledning. Dernest fulgte salmen ”Jeg veed mig en Søvn i Jesu Navn”. Sommerset meddelte minneordene om Esbensen, og la på krans fra familien. Sigmund Eriksen la på krans fra Den Luthersk Læstadianske Menighet. Han fremhevet Esbensens store betydning i både lærdomsspørsmål og i det øvrige menighetslivet, og hilste med ord fra 2. Timoteusbrev 4,18 ”Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse”. Ordene på sløyfa ble også lest opp, og da med hilsen fra Hebreerbrevet 13,7 ”Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!” Eriksen nevnte at den beste måten å hedre Esbensens minne på, er å etterfølge hans tro, slik at også vi kan ha håp om herlighet og glede hos Gud. Videre la Eirik Sørensen på krans fra ungdomsarbeidet i Den Luthersk Læstadianske Menighet, og Tor-Åge Seipajärvi fra menigheten i Oslo. Det var i tillegg kranser fra de fleste lokale menigheter i Troms, og en av disse (Skjervøy menighet) ble lagt på av prest Sommerset. Før talen ble salmen ”Min største Hjertens Glæde Er meg ny Sommer blid” sunget, og etter talen ble ”Mit Hjerte sig fryder, at Jesus opstod” sunget.
Esbensens båre ble ført ut av kirken mens toner fra Largo av G.F. Händel lød fra orgelet. Kirkegården i Vadsø er i gangavstand fra kirka, og de fleste fulgte båren til kirkegården. De fire første versene av ”Der mange skal komme fra Øst og fra Vest” ble sunget før jordfestelsen, og de resterende vers fulgte etter jordfestelsen. I tillegg ble den finske sangen ”Ihana rauhan ranta Suloisen levon antaa” og ”Herrens Venner ingensinde Mødes skal for sidste Gang” sunget.
Etter begravelsen var det minnesamvær på menighetshuset. Minneord ble fremført av Alf Hansen (Lødingen), Odd Oppheim (Alta), Oddvar Kristiansen (Tromsø) og Øystein Pettersen (Kaldfjord). Alf Hansen mintes den omsorg Esbensen hadde også for de små lokalmenigheter, og utallige gode opplevelser han hadde med Esbensen. Odd Oppheim mintes i takknemmelighet alle kjøreturer som Esbensen og han har hatt fra Alta og til de ulike stevneplasser i Troms og Nordland, og all den kunnskap Esbensen delte hva angikk både teologi/Guds Ord, lokalhistorie, geografi m.v. Oddvar Kristiansen nevnte blant annet det ord Esbensen hadde sagt ved Nils Mikkelsens død, nemlig at den kunnskap som da forsvant var som når biblioteket i Alexandria ble brent. Vi tør slutte oss til Kristiansens ord, og si at nu er biblioteket atter nedbrent. Han nevnte også at folket vestfra først og fremst kjente Esbensen som predikant og sjelesørger, og ikke som kjøpmann. Øystein Pettersen fremhevet Esbensen som lærdomspredikanten, og fortalte om sitt første møte med Esbensen, som fant sted rundt 1960. Felles for alle minneordene var stor takknemmelig til Gud for det redskap Andreas Esbensen har vært for vår menighet. Han har gått foran i mange vanskelige spørsmål, og stått urokkelig fast på skriftens ord og vår kirkes bekjennelsesskrifter. Andreas Esbensen jr. sa også noen minneord om sin far og takket på vegne av familien de som hadde tatt turen til Vadsø i forbindelse med begravelsen. Han mintes noen ord fra sin far en kort stund før døden inntraff, nemlig ”takk, takk at også jeg fikk være med”. For Esbensen var det, som for oss andre, et under at også han skulle få være blant de lykkelige, de hvem evig liv og salighet tilhører. Hans Nic. Nilsen holdt til avslutning andakt, og snakket med utgangspunkt i Job 19, 25-27 "Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.” Nilsen snakket blant annet om de ulike vilkår vi mennesker kan være under, men at vi alltid må ha for oss at vår gjenløser Jesus Kristus lever og er å finne i sitt Ord. Minnesamværet ble avsluttet med salmen ”Mægtigste Kriste, Menighedens Herre”, Fader Vor og Velsignelsen.
En meget sentral skikkelse i vår menighet har nå fått lagt seg til hvile. Å synge ”Vi skal møtes, vi skal møtes, vi som her har Jesus kjær. Aldri skilles, aldri skilles, vi når Himlen nået er” på kirkegården og alle de andre Guds Ord som ble fremført, ga imidlertid håp om vi engang skal møtes igjen i den fullkomne fullkommenhet. Vi takker Gud for det han gjennom dette redskap av sin store nåde har vist sin menighet.Vi minnes i takknemmlighet de mange tiår Esbensen har vært iblant oss og den tjeneste som Ordets formidler han har utført i vår nordlige landsdel, og lyser fred over hans minne.